Innledning til temaet
Salving med olje er en av de enkle handlingene som bærer et dypt budskap om tro. Gjennom hele Bibelens historie har oljen vært et tegn på utvelgelse, innvielse og håp. Konger, prester og profeter ble salvet for å minne dem om at de ikke vandret i egen kraft, men i Den Hellige Ånds kraft.
Når vi kommer til Det Nye Testamente, ser vi at det samme symbolet brukes i menighetens liv. Jesus sendte sine disipler ut for å helbrede, og de salvet mange syke med olje. Jakob lærer oss at fellesskapet skal forenes i bønn og be Herren om helbredelse og gjenopprettelse.
Å salve med olje er verken et tomt ritual eller en magisk formel. Det er en ydmyk handling av lydighet, der vi bekjenner at vår tillit ikke ligger i det materielle, men i Kristus, Guds Salvede. Hver dråpe olje minner oss om at vi er helt avhengige av Den Hellige Ånd, han som trøster, styrker, gjenoppretter og helbreder.
Teologisk refleksjon over praksisen med å salve med olje
1. Bibelens grunnlag
Det Gamle Testamentet: Salving med olje (māšaḥ, משח) var et tegn på innvielse for konger, prester og profeter (2. Mosebok 29:7; 1. Samuelsbok 16:13). Oljen symboliserte Guds utvelgelse og Den Hellige Ånds nærvær. Den ble også brukt i sammenheng med helbredelse (Jesaja 1:6).
2 Mosebok 29:7: «Du skal ta salvingsoljen og helle den på hodet hans og salve ham.»
Samuelsbok 16:13: «Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens Ånd over David og ble hos ham. Så brøt Samuel opp og drog tilbake til Rama.»
Jesaja 1:6: «Fra fotsåle til hode er det ikke noe helt på ham, bare sår og skrammer og friske slag. De er ikke renset og ikke forbundet, og det er ikke lagt olje på dem.»
«I Det gamle testamentet ble oljen brukt til å innvie konger, prester og profeter, som et tegn på at de var satt til side for Gud. I Det nye testamentet fortsetter salving med olje blant de syke i samme linje: som et ytre tegn på Guds inngripen. » (Duffield & Van Cleave)
Det Nye Testament: Jesus sendte disiplene ut for å helbrede, og de «salvet mange syke med olje og gjorde dem friske» (Markus 6:13). Jakob gir samme befaling: «Er noen blant dere syk, skal han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn.» (Jakob 5:14).
Markus 6:13: «De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og gjorde dem friske.»
Jakob 5:14–15: «Er noen blant dere syk, skal han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal frelse den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få tilgivelse.»
I den første kirken, og i århundrene som fulgte, ble bruken av olje i salving forstått som et symbol på Den Hellige Ånds nærvær og virke. Det er viktig å understreke at oljen i seg selv ikke har noen kraft; dens verdi ligger i det den representerer, en påminnelse om at helbredelse og gjenopprettelse bare kommer fra Kristus, som virker gjennom Ånden.
Når vi salver med olje, slik Jakob 5:14 lærer oss, er det en handling av lydighet mot Guds ord og et uttrykk for vår felles tro. Ved å gjøre dette erkjenner de eldste og hele menigheten med ydmykhet at det bare er Herren som har makt til å helbrede og gjenopprette den syke.
Teologisk må vi derfor si at oljen ikke har noen egen kraft, men er et synlig tegn på Guds nåde som virker gjennom Den Hellige Ånd som svar på tro og bønn.
2. Historisk kontinuitet I praksisen
I det første århundret er praksisen med salving med olje tydelig bekreftet i Markus 6:13 og Jakob 5:14–15, der den knyttes både til disippelenes oppdrag og til menighetens pastorale omsorg. Senere, i det andre og tredje århundret, ble salving utvidet og brukt ikke bare ved helbredelse av syke, men også i de kristne innvielsesritene som dåp og konfirmasjon. Slik ser vi både kontinuiteten og utviklingen av denne praksisen i urkirkens liv.
En bibelforsker sier: «De første pinsevennene tok opp igjen praksisen med salving med olje som et uttrykk for apostolisk kontinuitet, og de stod imot tendensen til å åndeliggjøre troen uten synlige tegn.» (Donald Dayton)
Dette viser at salvingen aldri ble forlatt: den ble forvandlet til et liturgisk, fellesskaps- og pinseteologisk tegn.
3. Teologisk betydning av praksisen
· Symbolsk: Oljen representerer Den Hellige Ånd og hans verk med innvielse, helbredelse og styrke.
· Fellesskapsmessig: Jakob lærer at det er menighetens eldste som skal be og salve, noe som viser at dette ikke er en individuell handling, men et uttrykk for hele menigheten.
· Kristologisk: Helbredelse og gjenopprettelse kommer fra Kristus; oljen peker bare hen til hans verk.
Roger Stronstad, en pinseteolog, sier: «Åndens gjerning hos Lukas viser seg gjennom synlige tegn. Selv om oljen ikke nevnes eksplisitt i Apostlenes gjerninger, legitimerer håndspåleggelse og andre symbolske handlinger bruken av konkrete elementer som gjør det usynlige synlig»
4. Hvem kan salve med olje?
Jakob 5:14 lærer at salvingen med olje er knyttet til menighetens eldste, det vil si de pastorale og åndelige lederne i fellesskapet. Dette betyr ikke at andre troende ikke kan be for syke, for hele menigheten er kalt til å gå i forbønn for hverandre. Likevel bør selve salvingen gjenspeile den orden og åndelige autoritet som Gud har innstiftet i menigheten.
At Jakob nevner de eldste, understreker den pastorale og fellesskapsmessige dimensjonen i praksisen. Salvingen er ikke en privat eller individualistisk handling, men en kirkelig handling der hele menigheten deltar gjennom sine ledere. De eldste er ikke helbredere; de er troens redskaper gjennom hvilke menigheten bekjenner at helbredelsen ikke avhenger av den som salver, og heller ikke av oljen, men utelukkende av Kristus, som er Herren som helbreder og gjenoppretter.
Når det gjelder den pastorale anvendelsen i dag, kan man forstå at eldste eller pastorer kan delegere oppgaven med å salve med olje til åndelig modne troende. På denne måten respekteres den bibelske modellen for lederskap, men samtidig anerkjennes det at Kristi kropp er mangfoldig, og at Herren utruster både menn og kvinner til å tjene i enhet – uten å miste av syne at det alltid er Gud som virker helbredelse.
Duffield & Van Cleave:
«Salvingen med olje må forstås som en del av menighetens pastorale tjeneste. Selv om enhver troende kan be for en annen, bevarer det faktum at Jakob nevner de eldste prinsippet om orden i den pastorale praksisen.»
Anthony D. Palma:
«Instruksjonen i Jakob 5:14 knytter salvingen med olje til menighetens eldste. Dette betyr ikke at andre troende ikke kan be om helbredelse, men salvingen bør gjenspeile den orden og åndelige autoritet som finnes i det kristne fellesskapet. Handlingen er ikke privat eller individualistisk, men kirkelig».
5. Pastoral anvendelse i dag
Salving med olje bør praktiseres som en handling av bibelsk lydighet og som et nådemiddel som styrker troen.
Man må unngå å bruke det på en overtroisk måte. Tyngdepunktet ligger i troens bønn (Jakob 5:15) og i Den Hellige Ånds gjerning, ikke i det materielle stoffet.
I en pinsekontekst er salving med olje et synlig tegn på Åndens usynlige verk, i samsvar med håndspåleggelse og andre fellesskapspraksiser.
Avsluttende ord
Salving med olje er en bibelsk praksis bekreftet både i Det Gamle og Det Nye Testamente, videreført av den første kirken og tolket på nytt i den senere kristne tradisjon. I dag er den fortsatt et middel gjennom hvilket menigheten uttrykker lydighet mot Ordet, avhengighet av Ånden og tillit til Kristus som den eneste Herre som helbreder, gjenoppretter og innvier.
Når vi salver med olje, setter vi ikke vår lit til et tomt ritual eller et materielt stoff. Vi adlyder Ordet, påkaller Den Hellige Ånd og bekrefter som menighet at Kristus er den som reiser opp, helbreder og styrker.